Misjonshjørnet:

Fire år er ikke hva det en gang var

Andreas Andersen oppsummerer hva årene som misjonær for Misjonsalliansen i Ecuador har gjort med han.

Jeg husker ennå den gangen to måneders sommerferie virket som en evighet. Og da jeg likevel – etter en evighet – vendte tilbake til skolebenken, følte jeg meg som en annen person på grunn av alle opplevelsene jeg fikk gjennom ferieturen fra Oslo til bestemor i Bodø, sommerstevenene vi deltok på, osv.

Da vi reiste ut for Misjonsalliansen i 2006, hadde vi skrevet livstidskontrakt. Riktignok en livstidskontrakt på fire år, men likevel virket fire år i en ukjent kontekst som et uoverskuelig tidsperspektiv som vi ikke ante utfallet av.

– Hva befinner seg på den andre siden av livstidskontrakten, lurte vi på da. Nå er fire år slutt, sånn over natten. Vi har lagt bak oss en periode preget av avskjeder og oppbrudd. Hva fant vi på den andre siden av livstidskontrakten?

Vi er rikere enn før
Som etter sommerferiene i barneåra, er jeg en annen person nå enn før jeg dro ut. Møtet med menneskene, kulturen, skjebnene, gledene, sorgene, nøden, seirene og alle erfaringene gjennom arbeidet har forandret mine perspektiver – eller kanskje heller utvidet dem.

Jeg er mye rikere enn før. I alle fall føler jeg det slik. For det første har jeg forstått mer av hvor rik jeg som nordmann faktisk er. I verdensmålestokk befinner jeg meg i det øverste elitesjiktet når det gjelder materiell velstand, sosial velferd og muligheter, selv om jeg i norsk sammenheng faller langt ned på innteksts- og formuelistene.

Det som først og fremst har fått meg til å føle meg rikere enn tidligere er å ha sett hvordan mennesker som ikke bor i Norge, som befinner seg på den andre enden av skalaen når det gjelder materiell velstand, sosial verferd og muligheter, likevel klarer å mobilisere så mye kraft at personer, familier og lokalsamfunn forandres. Ikke på grunn av, men på tross av. Å oppleve at livet er sterkt til stede hos mennesker som lever i fattigdom og undertrykkelse. Å se hvor sterk og selvfølgelig troen på Jesus er hos dem som lider. Å oppleve at gleden og håpet er like sterkt, ja endog sterkere til stede hos disse enn hos de som tilsynelatende har ”alt”.

Jeg føler meg rik fordi jeg har sett mer av hvor fantastisk og gudommelig livet faktisk er. Misjonsalliansens visjon er ”Vi gir livet en sjanse”. Livet trenger seg fram om det bare får en sjanse – selv på steder som tilsynelatende mangler livsgrunnlag. Å ha fått lov til å være med på å legge til rette for dette, for Livet, har utelukkende vært et stort privilegium.

Veien videre
Heldigvis er ikke dette over for min del. Jeg skal fortsette å jobbe med mikrofinans for Misjonsalliansen som daglig leder for Alliance Microfinance AS (AMAS). Det betyr hus i Grimstad, kontor i Oslo og mange reiser til de landene hvor vi driver slikt arbeid, også til Ecuador. Gjennom våre mikrofinansinstitusjoner gir vi allerede livet en sjanse for hundretusenvis av mennesker. Men potensialet er stort, og vi skal nå mange flere. I egne øyne har jeg fått verdens mest spennende og givende jobb, og jeg klør etter å komme igang.

Men først skal vi på plass i Norge. Og så håper jeg at de nye, utvidede perspektivene står seg gjennom oppussing av hus, anskaffelse av bil, gressklipper, fornyet flysertifikat og alt annet man må ha på plass for å ha et godt liv i Norge.

Det er nå det skal vise seg om kontrakten jeg skrev under på i 2006 hadde livstidsperspektiv. Fire år er ikke hva det engang var. Fire år kan vare livet ut.

Publisert: 27.06.2010